En fargerik historie: Stil de grain

Stil de grain
«Fra falmet gul til lysekte pigment»

Anerkjente mestere som Rembrandt, Vermeer og Rubens brukte ofte Stil de grain som lakkert pigment i gul brun og grønn utgave. Fargestoffet som ble utvunnet fra ulike typer buckthorn- bær var imidlertid kjent for sin dårlige lysekthet. I dag blir derfor Stil de grain produsert av et lysekte pigment som har den samme unike fargen og transparentheten.

Stil de grain har blitt brukt av kunstnere siden middelalderen. Historiske kilder refererer til det franske begrepet "Stil de grain Jaune" og «Stil de grain vert». Fargestoffet ble utvunnet fra umodne bær på buckthorn- busken som vokser i sentral- og sør Europa. Sammen med soda og vann ble det til et oppløselig blekk. Fargenyansen varierte fra gul til brun, avhengig av hvor modne bærene var. På et senere tidspunkt kunne fargestoffet gjøres om til et lakkert pigment og Stil de grain kunne benyttes i tykkere typer maling

Lakkert pigment
De nederlandske mesterne på 1600- tallet brukte Stil de grain i form av et såkalt lakkert pigment. Dette var resultat av en prosess hvor fargestoffet blir kjemisk innkapslet i et uorganisk, fargeløst pigment. Det gjorde det mulig å bruke fargen i tykkere typer maling, men den hadde fortsatt dårlig lysekthet. Et populært kallenavn for den gule fargen var «schietgeel», sannsynligvis avledet fra det nederlandske «verschieten», å blekne. En annen forklaring kan være at bærene virket som et avføringsmiddel, og «schietgeel» (blek gul) kan fort ha blitt til «schijtgeel», som betyr gul diaré.

Ny variant
Det lakkerte buckthorn- pigmentet har ikke vært i bruk på lang tid. Talens har Stil de grain gul og brun som er basert på lysekte pigmenter med samme tradisjonelle farge og transparenthet som originalen. Denne nye varianten er like godt egnet til laseringsteknikker som den originale stil de grain og andre «lakkerte», transparente pigmenter. Det hundre år gamle historiske navnet er fortsatt i bruk, og Stil de grain forblir tilgjengelig for fremtidige generasjoner.

Fargestoff eller pigment ...
Hva er forskjellen?
Som tørt farget pulver ser man ingen forskjell mellom fargestoff (dye) og pigment. Forskjellen blir tydelig når pulveret blandes med et oppløsningsmiddel. Blander du fargestoff i et glass vann vil det løse seg helt opp slik sukker løser seg opp i te. Pigment har små partikler som vil synke ned til bunnen av glasset. Fargestoff er egnet for bruk i flytende farger som blekk, mens pigment er utmerket for fremstilling av tykkere typer maling som. En annen stor forskjell er lysektheten. Fargestoff har ofte dårlig lysekthet, mens pigmenter generelt har god lysekthet.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Madder Lake

Madder Lake
Roten fra Madder

Fra røde skjeletter til høykvalitets kunstnermaling
2000 år gamle røde skjeletter, ruinene av Pompeii og graven til Tutankhamon er bare noen få eksempler som beviser den eldgamle og svært varierte bruken av Madder og planten fargen kommer fra.

Siden oldtiden har det røde fargestoffet blitt hentet fra røttene til Madder-planten, en plante som er kjent fra urbefolkningen i Vest-Asia og Middelhavet. Fargestoffet var svært godt egnet til farging av tekstil og skinn, og de eldste restene som indikerer bruk av Madder er farget bomull fra India (ca. 1760 f.Kr.), et belte som ble funnet i graven til Tutankhamon ( 1350 f.Kr.) og biter av tekstil fra Pompeii. Men planten har også medisinske egenskaper. Brukt innvortes ble den sagt å kurere gulsott, tarm lidelser og brudd, og utvortes skulle den være en effektiv kur for blåmerker, åpne sår og slangebitt. De som ikke hadde behov for planten medisinsk, brukte den gjerne til å drive bort onde ånder. Bevis på at fargen ble brukt til dette kan sees på to tusen år gamle skjeletter som ble funnet i nærheten av Dødehavet. Påfølgende analyse av skjelettene viste at benrestene var farget med det røde Madder fargestoffet.

Madder i malerkunsten
Fram til begynnelsen av 1800- tallet ble det røde fargestoffet brukt til å farge tekstiler og skinn, og til fremstilling av rødt blekk. Fargestoffet var ikke egnet for tykkere typer maling, fordi det løste seg opp i bindemidlene som vanligvis ble brukt til dette (olje, gummi arabicum og egg). I 1804 oppdaget imidlertid en engelsk kjemiker George Field at man kunne lage et pigment av fargestoffet. Dette innebar at man kjemisk innkapslet fargestoffet i en uløselig men fargeløs substans, slik at det kunne blandes med bindemidlene. Et slikt pigment kalles "lakkert pigment». Det nederlandske navnet for dette pigmentet er Kraplak, og stammer fra denne prosessen og plantens nederlandske navn som er «meekrap». Takket være sin uløselighet, var fargen nå også egnet for tykkere maling.

Madder og Alizarin
På 1800-tallet blomstret vitenskapen om kjemi, og forbedrede metoder ble utviklet for å analysere stoffer. Den franske kjemikeren Pierre-Jean Robiquet oppdaget i 1826 hvilket stoff i Madder roten som gir den røde fargen. Han kalte dette stoffet Alizarin. Videre analyser kartla hvilke elementer alizarin bestod av, og i 1868 lyktes de tyske kjemikerne Graebe og Lieberman i å produsere en syntetisk variant av fargestoffet fra kull tjære. Siden da har bruken av naturlig Madder blitt betydelig redusert. I dag er fargestoffet i kunstnermalingen blitt fullstendig erstattet med den syntetiske varianten, også som «lakkert pigment». Navnene Madder og Alizarin brukes om hverandre for samme farge, hvor i tillegg «Crimson» (sannsynligvis avledet fra det arabiske ordet for rød) ofte blir brukt bak Alizarin.

Madder og lysekthet
Lysektheten på fargestoffer i maling eller blekk er ikke god. Det tar ikke lang tid før fargestoffer blekes under påvirkning av lys. Selv om lysektheten er noe bedre som «lakkert pigment», er det likevel ikke på langt nær på nivå med de beste lysekte pigmenter. Av denne grunn er nesten alle Madder fargene i Rembrandt seriene kunstig fremstilt ved hjelp av svært lysekte pigmenter men er helt lik i fargenyanse og transparenthet som de tradisjonelle Madder. Unntaket fra disse er to av seks Madder- farger i Rembrandt akvarell serien; Madder mørk og Alizarin Crimson som er laget på grunnlag av det tradisjonelle lakkerte pigmentet.

Visste du at ....
Madder eller Alizarin er en rødfarge som går mot fiolett og er særlig egnet til blandinger med ultramarin og blå til fiolette farger? Og fordi den er så transparent er fargen veldig populær til akvarell og laseringsteknikker i olje og akrylfarger?

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Asphaltum

Asphaltum
«Når kunstneren fikk vite hva brunfargen hans var laget av, ga han alle tubene i denne fargen en anstendig begravelse»

Asfalt, også betegnet som bitumen, er et typisk eksempel på en farge som har beholdt sitt historiske navn, men heldigvis ikke blir fremstilt på samme måte lenger. Historien til denne fargen er litt skummel. Frem til begynnelsen av 1900-tallet utvant man det brunsvarte pigmentet fra oppmalte egyptiske mumier. Det var ikke før på begynnelsen av 1900-tallet man fant et alternativt pigment basert på moderne og svært pålitelig pigmenter.

Opprinnelsen til pigmentet asfalt finner vi i det gamle Egypt, der asfalt var et av materialene som ble brukt til mumifisering av de døde. Ordet mumie kommer fra det arabiske ordet «mumya», som bokstavelig talt betyr bitumen. For å bevare legemet for evigheten, ble det pakket inn i et linklede som var blitt dynket i naturlig asfalt. Asfalten penetrerte kjøtt og ben, farget alt brunt og sørget for en utmerket bevaring. Mumier av faraoer og andre høytstående personer ble begravet i gravkamre, mens vanlige folk og hellige dyr som katter og aper forsvant i huler eller i den varme ørkensanden. Det er ikke kjent hvem som kom med ideen, men på 1600- tallet ble mumier gravd opp og eksportert til Europa i stor skala. Her ble de malt opp på store «mumie møller» til et pulver som ble brukt både til maling og medisin.

«Mumiens hevn»
Ikke alle var kjent med opprinnelsen til dette ekstraordinære brunsvarte pulveret. Historien forteller at en kunstner på 1800- tallet ble så opprørt da han fikk vite at malingen hans ble laget av døde kropper, at han begravde tubene med maling i hagen for å gi dem en "verdig" begravelse. På slutten av 1800- tallet var tilførselen av egyptiske mumier så omfattende at det ble brukt som drivstoff til damptog. I Amerika ble mumienes linklede brukt som en ingrediens i papirindustrien. Men dette varte ikke lenge. En kolera-epidemi brøt nemlig ut blant de som kom i kontakt med papiret, og epidemien ble derfor betegnet som «mumiens hevn».

Maleri-dreper
Asfalt er en klumpete substans som blir igjen etter fordamping av olje som kommer opp til overflaten. Det finnes flere steder i verden med asfalt- innsjøer. Den største innsjøen ligger i Trinidad, og er fremdeles en naturlig kilde til bitumen. I Midtøsten pleide asfalt å bli hentet hovedsakelig fra Rødehavet, der det størknet etter å ha sivet opp gjennom sprekker og varme kilder fra jorden. I tillegg til oppgravde mumier, var dette en naturlig asfalt som også ble brukt til fremstilling av oljemaling. Linolje ble varmet opp, deretter ble asfalt oppløst i linoljen. Asfalt bør derfor betraktes som et fargestoff og ikke et pigment med alle sine negative egenskaper (pigmenter kan ikke oppløses helt). Fargestoff har en tendens til å blø; fargen penetrerer andre malingslag også når de er tørre. Men asfalt gjør mye mer! Det fører til at malingsfilmen krakelerer og krymper til det det lite igjen. I tillegg gjør asfalt at malingen aldri tørker helt, og derfor kan synke sammen når temperaturen øker. Kort sagt, en katastrofe for alle som maler med olje.

Pålitelige pigmenter
Det er derfor ikke overraskende at alternativer ble oppsøkt. Malte mumier og naturlig asfalt ble fortsatt brukt til oljemaling fram til begynnelsen av 1900-tallet, men har siden forsvunnet fra fargepaletten i kunstnermaling. Fargen asfalt (Asphaltum 414) i Rembrandt oljefarger blir nå fremstilt av moderne og svært pålitelig pigmenter.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Koboltblå

Koboltblå

Fra "falsk sølv" til fargerikt pigment

I malerkunsten er kobolt hovedsakelig kjent som en blå farge. Koboltpigmenter som tradisjonelt ble hentet fra mineraler kunne variere i ulike nyanser, fra gult til rødt og fra blått til grønt. Det ble vanligvis brukt til farging av glass og keramikk. Navnet «kobolt» kommer fra «de underjordiske» eller "kobolds». Men da må vi gå langt tilbake i tid.

I jakten på nyttige metaller og steiner, oppdaget man sølv. Det er lett å smelte og har en vakker glans. Det finnes imidlertid andre typer metaller som ser ut som sølv. Ofte ble disse feilaktig vurdert som sådan, med noen ubehagelige konsekvenser. Når «falsk sølv» ble smeltet ned, ble det ofte avgitt giftige stoffer som var dødelig ved innånding. Gruvearbeiderne trodde at dette var et verk av «kobolds» eller de underjordiske, som stjal sølvet og erstattet det med et giftig metall eller «kobold». Senere ble dette kjent som kobolt. Vi vet nå at det er en helt annen forklaring. Koboltforbindelser tiltrekker seg arsenikk, som ved oppvarming avgir ekstremt giftig Arsenikk-gass.

Glass som råstoff for maling
I antikken ble ulike fargede mineraler som inneholdt kobolt brukt til å farge glass og keramikk. Et velkjent blått glass er «smalt». Denne har blitt brukt som råvare for maling siden middelalderen. Glasset ble malt og deretter blandet med et bindemiddel. I lang tid ble denne koboltblå fargen benyttet som et rimelig alternativ til ultramarin, som ble laget av den afghanske edelstenen lapis lazuli som var vanskelig å få tak i og var svært kostbar. Den store ulempen var imidlertid at hvis man tilsatte for mye olje i pigmentet, ble fargen gradvis endret til skitten grå-grønn.

Stabilt pigment
Det var den franske kjemikeren Louis Jaques Thénard som i 1802 begynte å eksperimentere med en kobolt-arsenikk forbindelse som ble brukt i Sèvres porselen. Han oppdaget at en kombinasjon av kobolt og aluminiumoksid resulterte i et svært stabilt blått pigment, det vi i dag kaller koboltblått. Senere ble andre farger basert på kobolt oppdaget også. F.eks. på slutten av syttenhundretallet ble kobolt grønn oppdaget, som var en kombinasjon med sinkoksid. I løpet av det nittende århundre ble grønnaktig Cerulean blå, kobolt fiolett, rød kobolt og kobolt gul utviklet ved hjelp av tinnoksyd, fosfat, magnesiumoksid og kaliumoksid. Den røde og gule har i mellomtiden blitt erstattet av mer stabile kadmium pigmenter. De andre fargene brukes fortsatt i dag, og er kjent for sin utmerkete lysekthet.

En dyr sak
Kobolt pigmenter er usedvanlig lysekte, men også ekstremt dyre. Avhengig av fargen, kan prisen overstige 300 Euro pr.kilo. Av alle blå pigmenter, er koboltblå den eneste med god dekkevne (opak).

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Indisk gul

Indisk gul
Urin fra kua?

Et uavklart mysterium
I lang tid trodde man at indisk gul kom fra urinen til indiske kuer. Men mysteriet rundt opprinnelsen til denne fantastiske gyllengule fargen er fortsatt uløst. Kunstnere har i mange år brukt et syntetisk alternativ som er identisk i farge til det naturlige pigmentet.

Det er ikke helt klart når indisk gul først ble introdusert i Europa. Men det er kjent at mellom 1400 og 1700 ble brune klumper importert fra Asia til Europa. Når de ble åpnet avslørte de et fantastisk varmgult pulver. Klumpene ble knust, finmalt og blandet med et bindemiddel som f.eks. egg, olje eller gum arabic. Slik ble den karakteristiske gyllengule, transparente malingen produsert. Opprinnelsen til pigmentet lå et sted i Persia, Kina eller India. Men om den eksakte opprinnelsen er det mange utrolige historier.

Urin fra kuer og nyrestein
Den mest bemerkelsesverdige historien er at pigmentet ble hentet fra urinen til indiske kyr. I den nord-østlige delstaten Bihar skulle kuene kun ha blitt matet med de nyutsprungne bladene fra mangotreet. Det var dette som farget urinen deres lys gul. Urinen ble oppsamlet og vannet deretter fordampet, hvoretter det gjenværende pigmentet ble knadd til kuler. Fordi ikke alt pigmentet ble utskilt med urinen, utviklet dyrene store nyresteiner som gjorde vannlatingen svært smertefull. Dette førte ofte til at kuene sparket ned bøtter fulle av dyrebar urin. Det ble derfor innført strenge tiltak som at dyrene ble bundet fast med lærreimer. Det ble også hevdet at kuene måtte masseres i underlivet for å få de til å tisse. På grunn kuas hellige status ble denne produksjonen forbudt i 1908.

Alternative teorier
Beviser for å støtte opp om denne teorien er imidlertid svært tynn. Den eneste konkrete henvisning til dette stammer fra et brev til Society of Arts i 1883, der Mr Mukharij fra Calcutta hevdet å ha sett prosessen med egne øyne. Den franske maleren Merimee derimot hevdet i sin bok 'The Art of Painting i Olje-og Fresco' fra 1939 at fargen ble utvunnet fra en busk. Den skotske kjemikeren John Stenhouse skrev i 1844 at fargen kom fra en plantesaft som ble utfelt på magnesium og deretter kokt ned til konsistensen av klumpene. Den britiske journalisten Victoria Finlay sår også tvil om historien om "mango-kuene". I sin bok "Colour, travels through the Paintbox» antyder hun at historien trolig ble diktet opp for å erte ("take a piss out of") de engelske herskerne.

Syntetisk alternativ
Enten fargen kommer fra urin eller ikke, er restene av det naturlige pigment nå et samleobjekt. Det gule pigment ble erstattet for lenge siden av syntetiske alternativer med samme varme gulfarge som originalen. Indisk gul i Rembrandt akvarell er fremstilt av svært stabile og lysekte pigmenter, så fargen forblir uendret i minst 100 år under museumsbelysning.

Egenskaper
Indisk gul er en transparent, varm gul farge. Blandes fargen med blå får man mange fine grønne varianter. Blandet med rød oppnås mange vakre orangetoner.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Elfenbensort

Elfenbensort
Farge eller ikke farge ?

Svart ...., hva er svart? Kull? Natten? Ifølge fargeteorien er svaret at svart er det vi ser når det overhodet ikke er lys. Men når det ikke er lys kan vi jo ikke se noe, heller ikke objekter som vi normalt ville kalle svart. Men uansett hvor mørk natten kan være, vil vi alltid se noe. Så eksisterer svart egentlig? Og er svart en farge?

Fargene på objekter som vi ser rundt oss hver dag eksisterer i kraft av lys. Et rødt objekt er ikke egentlig rødt, men inneholder et såkalt «fargemiddel» som gjenspeiler kun den røde delen av lyset. Slik fungerer det: Dagslys består av alle regnbuens farger, kalt fargespekteret. Dette ble demonstrert av forskeren Isaac Newton (1643-1727). Han lot hvitt lys passere gjennom et trekantet glasstykke (prisme), og observerte at lysstrålen som kom ut på den andre siden var i alle regnbuens farger. Når han så lot disse fargene passere gjennom et annet, back-to-front prisme, kom fargene ut i en eneste stråle av hvitt lys igjen. Hvitt lys viste seg å bestå av rødt, gult og blått, med oransje og grønt som overgangsfarger. Hvis vi ser et rødt objekt, inneholder det et fargestoff som absorberer alle fargene i spekteret unntatt rødt. Men ikke nødvendigvis helt. Av hver farge vil det absorbere en del og reflektere en del. Med fargen rød, vil den røde delen av lyset være mest tilstede i refleksen. Alle andre farger vil være der, men i mindre grad, og i alle andre nyanser av rødt. Det er grunnen til at det er ulike nyanser av rødt, fra orangerød til rødfiolett. Jo mer som blir reflektert fra alle farger, jo lysere blir fargen. Med hvit blir alle deler av fargespekteret reflektert mye. Vi vet at sinkhvit er kald, litt blålig hvit, og titanhvit er varmere og litt gulaktig. Hvilken type hvit som er til stede i spekteret er med å på avgjøre om en hvit er varm eller kald.

Men nå går vi tilbake til svart. Er svart en farge? Med svart absorberes alle farger i stor grad, men ikke alt. Lys må gjenspeiles i våre øyne, ellers kan vi ikke se noe. En viss del av fargespekteret vil dominere, så svart inneholder absolutt farger, selv om dette vil være forskjellig for hver type sort. Ta for eksempel Lamp black 702 og Ivory black 701 i Rembrandt olje. Rett fra tuben kan man ikke se forskjellen, men når vi blander begge nyanser av svart med hvit, så kan vi se at Lamp black er en varm farge og Ivory black en kald farge. Ettersom denne fargen ikke kan sees ublandet, men bare når blandet med en annen farge kalles det undertone. Finnes svart? Sikkert! Men ikke uten en farge. Svarte pigmenter har eksistert like lenge som jorden, og finnes i naturen i ulike former. De fleste er basert på elementet karbon, de mest kjente er grafitt og kull. Grafitt blir dannet gjennom nedbryting av vegetasjon under høyt trykk i jordskorpen, kull gjennom forbrenning av tre under lavt oksygennivå. Selv om dette er ekstremt stabile pigmenter blir de nesten aldri brukt i kunstnermaling. Det er på grunn av strukturen i pigmentet. Grafitt vil forstyrre festeevnen til påfølgende malingslag, og trekull har for liten fargestyrke. Som tegnemateriell er disse pigmentene enestående. Elfenbensort, bensort og karbon eller lampesort på den annen side, er svært godt egnet som kunstnermaling. Unntak fra de karbonholdige pigmentene er mangan sort og svart jernoksid. Mangan sort er dannet i jorden gjennom oksydasjon av metallet mangan og ble brukt i mange forhistoriske hulemalerier. Jernoksid- svart ble utvunnet gjennom ekstrem oppvarming av gule og røde jord pigmenter. Elfenbensort og ben sort kom fra restene av utskjæringer i elfenben, men også fra tenner til slaktedyr og annet benmateriale som blir forkullet gjennom oppvarming. Sistnevnte blir fortsatt gjort i dag. Først blir bein kokt til gelatin eller animalsk lim, som vi bruker til å lime lerreter med. Eventuelle rester blir forkullet til svart pigment som vi nå kaller elfenbensvart. Elfenben blir ikke brukt lenger. En svært intens sort er lampesort, som opprinnelig ble hentet fra sot i skorsteiner og oljelamper. Den sammenlignbare, moderne produksjonsmetoden er betydelig mer avansert der hovedsakelig olje og gass benyttes som råmateriale. Jernoksidsort er et sterkt og stabilt pigment som i disse dager hovedsakelig produseres syntetisk.

Visste du at ....
Den eneste virkelige kjente sortfargen i er det sorte hull i verdensrommet? På grunn av den enorme tyngdekraften kan ikke lys unnslippe fra det, og ikke noe lys kan reflekteres. Det er tross alt et hull.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Oker

Oker
Et eldgammelt pigment

Siden oldtiden har oker blitt brukt til ulike formål over hele verden. Diverse nyanser av fargen kan f.eks sees i 350 000 år gamle hulemalerier. Pigmentet er ekstremt lysekte og kan brukes i alle typer maling. I disse dager har naturlig oker stort sett blitt erstattet av syntetiske varianter.

Ordet oker kommer fra det greske ordet «Ochros», som betyr gulaktig. Det naturlige pigmentet finner man overalt i verden hvor det er relativt store mengder av jern i bakken. Jernet i bakken oksyderes og gir jorden den karakteristiske rustfargen. Selv om vi har en tendens til å forbinde oker med en gyllengul farge, avhenger fargenyansen mye av andre elementer i jordsmonnet der den utvinnes. Derfor kan fargen kan variere helt fra gul til rød og brunaktig, noen ganger kan den til og med tendere mot fiolett og blått. Jo mer manganoksyd som finnes sammen med jernoksid, jo brunere blir fargen. Navnet på fargene refererer ofte til stedet pigmentet ble hentet fra. Eksempler på dette er fargene sienna og umbra som er oppkalt etter byen Sienna og Umbria-regionen i Italia. Det samme gjelder Spansk rød og Neapelgul. Neapelgul i sin opprinnelige form inneholder giftig bly og brukes ikke lenger. Alle nyanser av naturlig oker er imidlertid helt ufarlig både for mennesker og miljø.

Naturlig eller brent
Det viktigste fargeelementet i oker er hydrert jernoksid. Som navnet antyder inneholder forbindelsen en betydelig mengde vann til tross for det er i fast form. Når det hydrerte jernoksidet varmes opp, fordamper vannet og fargen endres. Dette er en prosess som gjør at okergul blir rødlig (rød oker/ brent oker), det gulbrune pigmentet fra rå Sienna endres til en klar rødbrun farge (brent Sienna) og den gulaktige rå umbra blir mørk rødbrun (brent umbra) . I vulkanske områder skjer dette naturlig, men vi oppnår det samme ved bare å varme opp pigmentet.

Omgitt av mystikk
I antikken kom den beste okerfargen fra Sinopia, en by ved Svartehavet. Den eksepsjonelt gode kvaliteten gjorde denne okeren verdifull og derfor ble transporten av pigmentet merket med et eget kvalitetsstempel. Navnet Sinopia eller Sinoper ble også brukt i stedet for navnet oker. Blant urbefolkningen i Australia (Aborginerne) var denne okerfargen en høyt verdsatt og etterspurt vare. Australia er meget rik på oker. Hvis man flyr over Australia på en klar dag, vil man gjenkjenne de samme fargene som ble brukt i de urgamle maleriene i fargene på selve kontinentet. Sammen med de samme himmelmønstrene blir dette til en flott og nesten mystisk opplevelse . De urgamle maleriene fungerte som kart og kunne bare leses av innvidde. Den beste røde okerfargen ble også omgitt av mystikk. Bare menn i visse stammer hadde tilgang til steder med oker. En gang i året dro de på en pilegrimsreise som varte i flere dager. Denne reisen førte dem til områder med oker som for urbefolkningen var hellig grunn.

Oker i dag
I dag utvinnes noe oker fortsatt fra naturen, for eksempel fra Kypros. En ulempe med farger fra naturlige jordpigmenter er at de kan variere fra sted til sted, og sluttbrukeren vil aldri være helt sikker på hvilken nyanse av fargen man får. Det var delvis på grunn av dette at det for noen få hundre år siden ble utviklet syntetiske varianter navngitt som jernoksyder. Disse viste ingen fargeforskjeller fra ett parti til et annet. Både syntetisk og naturlig oker er brukt over hele verden i stor skala. Ikke bare i maling, men også i sement, asfalt, plast og gummi.

Visste du at ...
Navnet «Redskins» eller refererer direkte til oker? Indianske og mange andre gamle kulturer har brukt rød oker på huden. I tillegg til å ha en rituell betydning, fungerte oker også som et middel mot insekter. På jakt bidro lukten av oker til at det var mindre sannsynlig de ble oppdaget av byttet sitt.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Vermillion

Vermillion
Quinacridon Pigment

Fra kvikksølv og svovel til ufarlige pigmenter
Historien om den fantastiske rød-oransje vermillion har noen svarte undertoner. Fargen ble lenge fremstilt av det svært giftige mineralet sinober som har et høyt innhold av både kvikksølv og svovel. Det var ikke før på slutten av 1800-tallet at et betydelig mindre skadelig alternativ ble funnet basert på kadmium. I dag blir vermillion fremstilt av moderne, ufarlige og stabile pigmenter.

Uvitende om helsefaren, ble vermillion hentet fra kvikksølv og svovel-rik sinober lenge før vår tidsregning. Romerne selv brukte det som leppestift, noe som sikkert ikke var bra for helsen til damene. Mineralet er dyp rødt og må finmales til pigment før den kan brukes i maling. Desto finere og lengre pigmentet ble malt, desto mer intens ble fargen. På 1400 tallet skriver maleren Cennino Cennini om dette i sin berømte «The Craftsman håndbok» : «Hvis du maler det hver dag i tjue år vil pigmentet bare bli bedre og mer perfekt". For kunstnere i renessansen og barokken ble det derfor hardt arbeid for å få den nødvendige intense rød-oransje fargen fra det harde mineralet.

Nederlandske Vermillion- urner
Det er kjent at vermillion kunne produseres syntetisk allerede på 700 tallet. Dette ble gjort ved å oppvarme en blanding av kvikksølv og svovel i en slags urne forseglet med leire. Dette ble til en rød kvikksølv sulfid eller vermillion. Oppvarmingsprosessen var en kunst i seg selv, og på 1600 og 1700 tallet opparbeidet dyktige nederlandske «Vermillion- ovner» et internasjonalt rykte med sine gode «Vermillion- urner» . Kvikksølvet ble hentet fra kvikksølv- gruver, den største av dem kan fortsatt ses nær den spanske byen Almadén. Fanger ble brukt som arbeidskraft i gruvene , hvor mange bukket under i kvikksølvdampen.

Pålitelig alternativ
På slutten av 1800 tallet ble den opprinnelige vermillion erstattet av rødt kadmium pigment, som i tillegg til å være mer helsevennlig også var mer holdbar. Kvikksølv- vermillion ville i tid miste sin fargeintensitet på grunn av kjemiske forandringer. Nyere forskning har vist at dette skjer i to faser under påvirkning av klor i luften. Meget små mengder av klor kombinert med lys produserer kuler av metallisk (ren) kvikksølv som blir synlig på maleriet som sorte flekker. Dette kvikksølvet reagerer igjen med klor i luftensom resulterer i at svart skifter til hvit. Dette vises på malerier med gammel Vermillionpigment ved at den endrer farge og har hvite og svarte flekker. Dessuten kunne de ikke blandes med pigmenter som hvitt bly, krom gul og irr. Fordi man lenge ønsket å beskytte den lukrative handelen med dyrt kvikksølv- vermillion, tok det ganske lang tid å få praktisk talt identisk kadmiumpigment på markedet. Kadmium er også skadelig for helse og miljø, men i mindre grad. I disse dager blir fargen vermillion produsert av ufarlige, stabile pigmenter.

Kampen mellom dragen og elefanten
Kvikksølv (1 liter veier 13,6 kilo) og svovel (en ingrediens i krutt) ble symbolisert med henholdsvis elefant og drage. I en gammel myte blir opprinnelsen til vermillion beskrevet som følger:
«Dragen som alltid tørster etter elefantens blod, snor halen sin rundt bena på elefanten. Elefanten forsøker å rømme ved hjelp av snabelen, men dragen biter seg umiddelbart fast i øyne og nesebor og suger alt blodet ut av elefanten. Elefanten blir raskt svekket og kollapser til slutt, noen ganger knuser den dragen idet den faller».

Visste du at ...?
Ordet vermillion stammer fra det latinske "vermiculus» eller «liten orm". Det refererer trolig til en slags orm som produserer et vermillion-rødt fargestoff. På tysk kalles fargen «Zinober». Det henviser direkte til sinober, som igjen kommer fra det greske «kinnabari» som betyr vermillion.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Sepia

Sepia
Fra svømmende blekkhus til digitale programmer

Spør du folk hva de forbinder med Sepia, er det godt mulig at du får ulike svar som en blekksprut, en brun farge, teknikken som brukes i noen av Rembrandt sine tegninger eller den nostalgiske fargen på gamle fotografier. Alle disse svarene er riktige, enten direkte eller indirekte. Fellesfaktoren er den karakteristiske brune fargen, fra den opprinnelige sepia til videreførte konsepter og et moderne pigment.

Naturlig blekk
Den tiarmede blekkspruten, som på latin heter sepia officinalis, lever i Atlanterhavet, Nordsjøen og Middelhavet. Det er ikke bare mennesker som er glade i å spise blekksprut, men også rovfisk. Den er derfor utstyrt med en blekkpose som støter ut en mørk sky av blekk, som et røykteppe i krig. Disse blekkposene ble brukt til blekk og transparent maling. Etter at blekkspruten ble fanget, ble sekken fjernet, festet til en snor og hengt opp til tørk i sola. Dette luktet langt fra behagelig og er trolig årsaken til at dyret ble kalt sepia, ordet stammer fra det greske sèpein som betyr "å råtne”. En annen metode å utvinne fargestoffet fra blekkspruten på, var ved å presse ut blekket mens de var levende og la det deretter til tørk. For videre produksjon av blekk eller maling, ble den tørkede væsken malt opp til pulver og deretter løst opp i vann ved hjelp av ammoniakk. For å forbedre bindeevne ble gum arabic eller skjellakk tilsatt.

Ulempene med sepia var at den var svak i fargen og hadde dårlig lysekthet. I begynnelsen av det nittende århundre ble det imidlertid oppdaget at man kunne utvinne stoffet som faktisk var ansvarlig for fargen ved hjelp av kaliumhydroksid og saltsyre. Dette resulterte i en farge med mye høyere fargeintensitet og uten forurensninger. Den dårlige lysektheten ble imidlertid ikke bedre. Fargen falmet raskt i kontakt med lys. I tykke lag ser Sepia sort ut, men fortynnet eller som flytende blekk har den en vakker rødbrun undertone.

Sepia som en tegneteknikk
Hvem har ikke sett de brune tegningene på vasket papir tegnet av både gamle og nye kunstnere. Ved hjelp av en penn laget av bambusrør, i gamle dager også en fjærpenn, skissert de raskt opp motivet. Blekket fikk kort tid til å tørke før man løste opp deler av strekene med en pensel dyppet i vann og dro blekket utover for å skape skygger. Rembrandt var en av kunstnerne som var ekspert i denne teknikken, disse tegningene blir ofte referert til som ”sepia tegninger ". Men brukte faktisk Rembrandt sepia i disse tegningene? Nærmere undersøkelse har avslørt at han brukte et blekk ved navnet "Bister ”, laget av et brunt fargestoff som utvinnes fra sotet av brente valnøttskall eller brente bøketre. Hvis man graver dypere, finner man et omfattende studie utført av Metropolitan Museum of Art i New York. Dette sier at Rembrandt ikke brukte sepia og heller nesten aldri Bister, men eikegalleblekk, noen ganger tilsatt ekstra pigment som brent umbra. Navnet Sepia refererer derfor til en tegneteknikk der fargestoffet fra blekkspruten aldri ble brukt.

Sepia i fotografi
Sort-hvitt fotografier fra gamle dager, falmet rask når de ble utsatt for lys. Dette kunne betraktelig forbedres ved å behandle bildene med visse typer kjemikalier, bieffekten var at bildene ble brune, men dett godtok eigerene. Denne prosessen ble kalt sepia toning, etter fargen på blekket fra sepia officinalis, men heller ikke her ble blekkspruter brukt. Sepia toning brukes fortsatt i fotografering, av nostalgiske grunner og uten bruk av kjemikalier. Med et enkelt trykk på en knapp i et fotoredigeringsprogram eller på et kamera, ser bildene er fra de svunne tider.

Sepia i moderne maling
Faktumet at naturlig Sepia ikke er lysekte, er grunnen til at det ikke lenger brukes i kunstmaling. Rembrandt sine oljefarger og akvareller inneholder ekstremt stabile pigmenter med høyest mulig grad av lysekthet.

Visste du at ....
Navnet Calamari, retten med friterte skiver av tentaklene til blekkspruten, stammer fra det latinske ordet calamarium, som betyr blekkhus?

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Karmin

Karmin
Farge av insektblod

Fargen Karmin (Carmine) har vært brukt mer enn 2000 år i både tekstiler og kosmetikk. På 1700-tallet ble det produsert karminpigment i lakkert form utvunnet fra lus. Fargen var imidlertid kjent for sin dårlige lysekthet. I disse dager blir den derfor fremstilt av et stabilt, syntetisk pigment. Navnet Carmine kommer trolig fra det arabiske ordet «Chamra», som betyr rød og som ordet Crimson også stammer fra. Den mørkerøde fargen, med sin dårlige lysekthet, ble først på 1700-tallet brukt som et lakkpigment i maling. Men Karmin ble allerede i antikken brukt av egypterne, grekerne og romerne til farging av tekstiler. De hentet fargestoffet fra lusen «Cochineal» som levde på Kermes-eiketrær. I middelalderen ble begrepet «scarlet» innført. På grunn av den høye prisen kunne bare rike mennesker (kirkeledere, fyrster og embetsmen) tillate seg en karminrød kjole eller kappe.

Spansk rød
Når de spanske conquistadorene begynte sin erobring av Mexico på begynnelsen av 1500 tallet ble de møtt av Aztekernes tekstiler og ansiktsmaling som hadde en rødere fargetone enn de noensinne hadde sett før. Fargestoffet viste seg å være utvunnet fra parasittdyr på Nopal-kaktusen. Spania så et tomrom i markedet, så «Spansk Rød» ble sendt i store mengder til Europa. Ca. 150 000 insekter måtte til for å produsere bare 1 kg fargestoff, så mange Nopal-kaktusplantasjer ble anlagt. Dette førte imidlertid ikke til at karminfargen ble billigere. Tvert imot, spanjolene holdt opprinnelsen til fargestoffet hemmelig og kjørte opp prisen så høy at den tangerte gullprisen. I lang tid kunne rivaliserende makter bare gjette opphavet. Men med ankomsten av stadig nye kolonister, kom opprinnelsen til fargestoffet frem i lyset. På 1800 tallet ble det spanske monopolet opphevet etter at det ble oppdaget at Nopal-kaktusen like godt kunne vokse i andre Sør Amerikanske land, i Indonesia og på Kanariøyene.

Cornelis Drebbel
På 1700 tallet fant den nederlandske oppfinneren Cornelis Drebbel ut hvordan man ved hjelp av en kjemisk reaksjon fester fargestoffet til en uoppløselig substans. Dette resulterte i et «lakkert» pigment. Fra da av ble Karmin også å bli brukt i kunstmalerier. Riktignok i begrenset grad, grunnet dårlig lysekthet. Velkjente mestere som William Turner, George Braque og Cezanne brukte Karmin, men vi kan bare nå gjette hvordan disse rødfargene så ut opprinnelig. Karmin-lakkpigmentet var da svært forskjellig fra det pigmentet som er tilgjengelig nå. Karmin fra Rembrandt-serien blir nå produsert av et syntetisk pigment med høyest mulig lysekthet, noe som gjør at den fantastiske mørke røde fargen er en viktig del av en kunstners palett.

Visste du at ...
Det naturlige fargestoffet som er utvunnet fra lus, blir fortsatt ofte brukt i kosmetiske produkter som leppestift, neglelakk og øyenskygge? Fargestoffet som heter E120 tilsettes ofte en rekke matvarer som juice, yoghurt, iskrem og søtsaker.

Egenskaper
Karmin er en transparent mørk rød farge som tenderer mot fiolett. Dette gjør fargen godt egnet til transparente fargelag, lasering, glassmaling og fargeblandinger med Ultramarine eller Phthalo blå til fiolett.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Magenta

Magenta
En farge med blodig fortid

Som en av primærfargene, er Magenta en essensiell del av kunstmaling. Fargestoffet ble kjemisk utviklet i 1856 og navnet er fra det blodige slaget ved den italienske byen Magenta. På grunn av dårlig lysekthet, er den rødrosa fargen nå basert på pigmentet Quinacridone.

Den industrielle revolusjon i det 19. århundre la grunnlaget for den kjemiske vitenskapen, en vitenskap som førte til oppdagelsen av at råvarene i maling også kunne bli produsert syntetisk. Siden den er det gjort et skille mellom naturlige og syntetiske fargestoffer og pigmenter. Navnene på de naturlige fargestoffene gir ofte en klar indikasjon på hvor de kom fra. De refererer vanligvis til planter, dyr eller et område eller en region. Eksempler er Madder (fra Madder planten), Sepia (latin for blekksprut) og Indian Yellow (fra India). For syntetisk fremstilte fargestoffer og pigmenter er dette selvfølgelig annerledes. Dette kommer tydelig frem i den rødrosa fargen som ble utviklet i 1856. Opprinnelig ble den kalt triaminotriphenyl carbonium chloride. Som fargetone lignet den mye på en plante kalt Fuchsia, og fikk det mye enklere og passende navnet ”Fuchsine”. Senere ble det det offisielle navnet Magenta, etter et ekstremt blodig slag.

Slaget ved Magenta
I 1859 erklærte Frankrike og Østerrike krig mot hverandre. Et slag fant sted nær den italienske byen Magenta i provinsen Milano. Til tross for at de var i undertall, 54.000 mot 58.000, klarte Frankrike med en overraskende manøver å vinne. Likevel var tapene på begge sider store. Frankrike hadde 4000 døde og sårede, og Østerrike 5700. Slagmarken var rød fra alt blodet, samme rødfarge som fargestoffet som ble oppdaget tre år tidligere. Fra det øyeblikket het fargen Magenta

Fra fargestoff til pigment
Fargestoffet var imidlertid ikke egnet til å lage tykk maling. Det måtte først bli kjemisk utfelt på et fargeløst pigment, slik at det ble et "lake pigment". Dette gjorde at den rødrosa fargen kunne bli til en deigaktig maling. Men selv etter denne prosessen, var lysekthet ikke særlig god. Derfor er magenta i Rembrandt maling laget av pigmentet Quinacridone, som har en utmerket lysekthet.

Fargestoff eller pigment ... Hva er egentlig forskjellen?
Som pulver er det ikke lett å se forskjellen på fargestoff og pigment. Men man ser godt forskjellen når de blandes med et bindemiddel eller løsemiddel. Hvis pulveret løses opp, som sukkeret i teen, er det et fargestoff og passer godt til bruk i for eksempel flytende blekk. Pigmenter er i motsetning perfekt til produksjon av tykk, deigaktig maling. En annen viktig forskjell er lysektheten. Utsatt for lys over tid, har fargestoff en tendens til å falme, mens pigmenter generelt beholder fargen mye lenger.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Titanium white

Hvit
Liv og død forent i alle fargers mor

Hvit, farge eller ikke farge, renhetens farge, guddommelig og selve livet. Avhengig av hvor i verden man befant seg, også dødens, sykdommens og ødeleggelsens farge. I millioner av år over hele verden, har man funnet naturlig hvite pigmenter i ulike former, og i mange århundrer har ulike syntetiske varianter blitt utviklet. Noen er allerede brukt i tusenvis av år, andre har fått en kort reise gjennom den noen ganger mørke historien til fargen hvit og forsvunnet fra kunstnermalingen av ulike grunner.

Naturlig hvit
For ca. 145 til 66 millioner år siden, i den geologisk perioden kalt krittiden, var store områder av jorda dekket av hav. Døde sjødyr sank til bunnen og ble brutt ned til kun kalkholdige skjeletter og skall. Gjennom årenes løp dannet disse tykke lag, noen ganger flere titalls meter tykke, som ble knust under sedimenter av sand og leire avsatt av elver. Da havnivået senere sank og jordskorpen ble presset oppover, nådde disse hvite lagene overflaten. De besto hovedsakelig av kalsiumkarbonat, en form av kalsitt, bedre kjent som kritt, det eldste hvite pigment på jorden. Den nederlandske navnet for kritt ”krijt” og det franske ”crétacé” avslører opphavet til navnet, nemlig kalkklippene på Kreta. I tilleg fra kritt (kalsitt) forekommer også andre hvite mineralpigmentene naturlig, for eksempel kaolin, også kjent som Kinaleire eller rørleire og gips. Disse typene hvitfarge er blitt brukt helt siden mennesket først begynte å male. Kritt har blitt funnet i noen av de eldste hulemaleriene. Primitive stammer maler selv i dag kroppene sine, med maling inkludert kritthvit, i tro med eldgamle ritualer.

Fra naturlig hvit til syntetisk hvit
Naturlige mineralpigmenter har den ulempen at de blir mer og mer transparente dess mer bindemiddel som brukes for å gjøre malingen malbar. Ettersom malingen blir mer transparent, blir den også mindre hvit. Kombinert med olje mister den praktisk talt all dekkevne og blir blass i fargen. Gjennom oppdagelsen av nye hvite pigmenter, ble de mineralske hvite pigmentene stadig mindre brukt i hvit maling. De blir imidlertid fortsatt brukt som fyllstoff.

Det første syntetiske hvite pigmentet var blyhvit, som ble oppdaget så tidlig som fire århundrer før vår tidsregning. Det er trolig det eldste pigmentet som er produsert syntetisk. Ved å utsette metall for dampen av en syreholdig væske som eddik, oppsto en kjemisk reaksjon, som førte til at blyet konverterte til alkalisk blykarbonat og dekket blyet som et hvitt lag. Dette laget ble skrapt av, man fikk et hvitt pulver, som man kunne produsere en fantastisk dekkende maling med, selv blandet med olje.

Gjæring i dyregjødsel
I det 17. århundre var nederlandsk blyhvit kjent for sin gode kvalitet. Flate strimler av bly, mellom 10 og 15 cm brede ble rullet løst opp, de kunne ikke berøre hverandre, og plassert i keramikkpotter over et lag øleddik. Pottene ble deretter satt tett inntil hverandre i et gjæringsskur på et underlag av hestegjødsel og halm. Pottene ble dekket med planker, som igjen ble dekket av et lag hestegjødsel og halm, og et nytt lag av potter. Etter ca. åtte slike lag, ble det siste laget igjen dekket med gjødsel og halm og skuret ble stengt. Gjæringsprosessen ble betydelig fremskyndet på grunn av temperaturen gjødslet genererte og akselererte prosessen å konvertere blyet om til pigment. Etter 4 til 6 uker hadde der hvite pulveret skilt seg fra det resterende blyet. Pulveret ble blandet med vann for å danne en masse, pulverisert i en kvern, formet som små mursteinsblokker og fraktet til et takknemlig publikum over hele Europa. Pigmentet ble brukt til mye forskjellig, som for eksempel kunstnermaling, husmaling, murpuss og til glasering av keramikk, men også til formål som man i dag har vanskelig å forestille seg.

Hvit som døden
Det å ha en solbrun hud er forholdsvis ny trend. I århundrer symboliserte en hvit hud renhet og rikdom. Fattige som måtte jobbe ute, utviklet en solbrun hud. Rikere folk jobbet enten innendørs eller ikke i det hele tatt. For å se så hvit ut som mulig, brukte kvinner i århundrer en hvit sminke, som ofte var blybasert. Blyhvit er svært giftig og kan resulterte i alvorlige irritasjoner som såre øyner, hudsykdom, vorter og løse tenner. Det resulterte også ofte til en tidlig død, både for damene som brukte sminken og for mennene som jevnlig kysset den ”vakre hvite " huden. I Amerika varte denne trenden helt til slutten av det 19. århundre. Skjønnhet hadde en høy pris.

Ufarlig hvit
Blyhvitt forble det mest populære hvite pigmentet helt til midten av forrige århundre, da sinkhvit kom. Opprinnelig var sinkhvit, sinkoksid, for dyrt til at det kunne være konkuransedyktig. Selv etter at produksjonen ble betydelig billigere, kunne ikke sinkhvit utkonkurrere blyhvit. Sett bort fra at sinkhvit, ifølge den kunnskapen vi har dag, ikke er farlig for helsen, har de to betraktelig ulike egenskaper og fordeler. Sinkhvit er transparent og har en kjølig tone, mens blyhvit er varm og heldekkende og var spesielt populær som husmaling på grunn av dekkevnen. Som følge av disse ulike egenskapene ble imidlertidig begge pigmentene benyttet av kunstmalere. Det var først ved oppdagelsen av den helt ufarlige titanhvit, som også er svært dekkende og har en varm tone, at bruk av den giftige blyhvite fargen ble avskaffet og ulovlig i det 20. århundre.

Visste du at ....
Hvitt lys består av alle regnbuens farger? Og at når vi ser fargen hvit, betyr det at øynene våre mottar alle fargene fra lyset i like mengder? Dette gjør hvit til alle fargers mor.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Ultramarin

Vil du motta en gratis vareprøve på Rembrandt Softpastell i Ultramarin? - Del denne lenken til dine venner på facebook og send oss en epost med din adresse ( post@dinfantasi.no )

Ultramarin
"Blått gull"

Ultramarin er en farge som siden tidlig middelalder har appellert til fantasien. I dag er det umulig å forestille seg en standard fargepalett uten denne intense blå fargen, med sin utmerkede lysekthet. Frem til 1828 var kun den naturlige varianten tilgjengelig, og det var en dyr affære, pigmentet kostet mer enn rent gull.

Opprinnelig ble ultramarin fremstilt fra edelsteinen Lapis Lazuli, navnet oversatt betyr «stein» (latin) og "blå" (persisk). Det var en usedvanlig arbeidskrevende og kostbar prosess. Steinene ble malt for hånd og alle urenhetene fjernet. Den beste kvaliteten ble tradisjonelt utvunnet fra gruver i Afghanistan, hvor Ultramarin allerede ble brukt i det 6. og 7. århundre, ifor eksempel veggmalerier.

Kostbart pigment
I begynnelsen av det 13. århundre ble en metode utviklet som gjorde at de kunne utvinne et enda renere pigment fra steinen. Dette resulterte i en betydelig nedgang i fortjeneste per stein, og en prisøkning som førte til at prisen til og med overgikk prisen på rent gull. Likevel var kunstnere så imponert over fargeintensiteten og graden av lysekthet, at etterspørselen bare økte. Vest-Europa fikk etter det 14. århundre stadig større mengder av Lapis Lazuli tilsendt. Denne importen er faktisk opphavet til hvordan ultramarin fikk navnet sitt. "Ultra Marum” betyr på latin ”bortenfor havet". På grunn av den høye prisen, var imidlertid pigmentet på ingen måte en del av kunstnernes standard utvalg av farger. Vi vet for eksempel at nederlandske kunstnere i det 17. århundre tok seg betalt for den ekstra kostnaden ved bruk av ultramarin.

Guimets oppdagelse
Under den industrielle revolusjon, da den kjemisk vitenskapen ble utviklet, etterlyste de et rimeligere alternativ til det svært kostbare naturlige pigmentet. I 1824 arrangert de i Frankrike en konkurranse om å lage en rimeligere, syntetisk variant som fortsatt hadde de samme gode kvalitetene. Premien var på 6000 francs. På den tiden var det en formue. I 1828 utviklet de tre kjemikere Guimet, Gmelin og Köttig, uavhengig av hverandre, en praktisk talt identisk fremstilling. Guimet vant til slutt konkurransen, han hadde allerede i all hemmelig jobbet noen år med oppdagelsen.

Kvalitets suksess
I forhold til egenskaper, avviker Guimets syntetiske Ultramarin lite fra sitt naturlige motstykke. Begge er for eksempel svært utsatt for ”ultramarin sykdom", der fuktighet i kombinasjon syre forårsaker at fargene falmer. Men i løpet av årene har kvaliteten blitt mye bedre og eksterne faktorer påvirker fargeintensiteten minimalt. Royal Talens tilsetter en ingrediens i sin ultramarine oljemaling, som gjør fargen helt immun mot den såkalte ”ultramarin sykdom". Etter at det ”blå gullet” ble rimeligere, gav det en desto større grunn til å ta den med i standard paletten til en hver kunstner.

Egenskaper
Ultramarin er et blått pigment med ”spor av rødt”. Blandet med blålige rødfarger gir den mange muligheter til å lage overraskende nyanser av fiolett. I tillegg er Ultramarin ofte brukt til lasering. Påført i tynne lag på et hvitt underlag eller blandet med litt hvit maling, fremtrer den karakteristiske intense og klare blåfargen.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Indigo

Indigo

Blå planteekstrakt

Pigmentet Indigo var populært blant kunstnere allerede i romertiden. Senere også blant kunstnere i resten av Europa, særlig mellom år 1300-1800. Den blå fargen ble opprinnelig utvunnet fra planter. Denne naturlige varianten forsvant da den tyske kjemikeren Adolf van Baeyer utviklet et syntetisk indigo-pigment. I dag er Indigo laget av pigmenter med en utmerket lysekthet.

Fargen Indigo har en lang historie som trolig strekker seg mange tusen år tilbake til før kristen tid. Navnet kommer fra det greske ordet Indikon eller "malerutstyr fra India". Indigo ble opprinnelig hentet fra planter som inneholdt fargestoffet Indigotine. I Europa var dette blomsten «woad» eller «Isatis tinctoria». Bladene på planten ble malt og deretter lagt i varmt vann til det begynte å gjære. Denne prosessen utløste et fargestoff med en søtlig lukt og som farget vannbadet gult. Planterestene ble deretter filtrert ut og vannet overført til grunne basseng. Vannet ble så pisket med kjepper for å tilføre oksygen. Dette utløste en kjemisk prosess, som resulterte i at blå avleiringer ble dannet på sidene og bunnen av bassenget. Dette ble skrapet av, formet til kaker og lagt til tørk. For å fremstille maling, ble disse kakene malt og deretter blandet med bindemiddel som egg eller voks.

Blåfargeverk
Farging av tekstiler derimot, var ikke en så velduftende prosess. Fargekakene ble først lagt i vann sammen med kli og urin, som resulterte i en gul væske. Tekstilene ble så lagt i denne væsken, vanligvis på en lørdag, og deretter hengt opp til tørk på mandag. Når oksygen ble tilført under tørking, kom den blå fargen frem. Det er faktisk her begrepet "blå-mandag» stammer fra. Farging av tekstiler på denne måten ble gjort i blåfargeverk. Det ble en stor, blomstrende virksomhet både i England, Benelux-landene, Frankrike og Thüringen i Tyskland. Den portugisiske oppdageren Vasco da Gama fant på slutten av 1400 tallet en plante i Asia som inneholdt tretti ganger mer blått enn «Isatis tinctoria». Denne planten fikk navnet «Indigofera tinctoria». Blåfargen ble kalt Indigo. Det ble gjort voldsomme forsøk på å stoppe importen av denne til Europa, til og med dødsstraff ble innført . Men Vasco da Gamas oppdagelse ble allikevel slutten på den lukrative epoken for planten «Isatis tinctoria».

Adolf von Baeyer sin syntetiske Indigo
Under den industrielle revolusjonen klarte den tyske kjemikeren Adolf von Baeyer å analysere og deretter syntetisk fremstille fargen Indigo. Produksjonsmetoden ble utviklet, og etter 1915 ble nesten ikke Indigoplanten nesten ikke brukt lenger. Men også dette pigmentet har blitt erstattet. Hovedårsaken var et ønske om å forbedre lysektheten. Fargen Indigo i Rembrandt akvarell består av to pigmenter som har en lysekthet på minst hundre år under museumsbelysning (+++).

Udefinerbar blåfarge
Blåfargen Indigo var vanskelig å definere fordi fargenyansen i stor grad avgjøres av type og kvalitet på planten som ble brukt. Max Doerner skriver sin bok «Schilderkunst, materiaal no techniek» at skyggen ligner Berlinblå. Fysikeren Isaac Newton derimot plasserte fargenyansen mellom blå og fiolett. Rembrandt akvarell har valgt en mørkere Indigo som tenderer mot grønt.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside

En fargerik historie: Gamboge

Gamboge
Gyllengul, giftig sevje

Det vakre, gyllengule pigmentet ble allerede brukt i middelalderen til fargelegging av dekorative bokstaver og illustrasjoner. Den transparente fargen kommer fra sevjen til Garcinia treet. Siden den er giftig og har dårlig lysekthet, har den opprinnelige Gamboge, blitt erstattet med syntetiske og ufarlige pigmenter (”New Gamboge”), som ikke falmer når de utsettes for lys.

Garcinia treet (også kalt Gamboge treet) stammer fra Sørøst-Asia. Navnet Gamboge kommer fra Gambogia, det latinske ordet for Kambodsja. Når trærne er ti år gamle og rundt femten meter høye, blir den gule, melaktig sevjen tappet fra treet. Dette kan gjøres på to måter, enten ved å lage et snitt i barken eller ved å bryte av grenene. Saften som renner ut, samles i hule bambusrør. Der begynner den å tørke. For å drive ut så mye fuktighet som mulig, blir rørene rotert over ild. Man får da såkalte ”Gamboge stenger ", som er en ren, brun og fast masse.

Den naturlig utvunnede Gamboge består av en fjerdedel vannløselig gummi og tre firedeler uløselig harpiks. Det er kun harpiksen alene som gir den gule farge. Gulfargen er derfor knapt synlig i en klump av Gamboge. Fargen kommer først til syne etter at klumpen eller den ferdig akvarellfargen blir berørt av en pensel dyppet i vann. Gummien blir løst opp og de mikroskopiske harpiks partiklene frigjøres og gir den karakteristiske varme, gule fargen. Den er nå klar til å males med.

Til tross for den vakre gylne, transparent fargen, fremstilles ikke Gamboge naturlig lenger. Sevjen fra Garcinia trærne er ekstremt giftig og har dessuten dårlig lysekthet, som resulterer i fargen falmer. I fargeutvalget til Rembrandt akvarellfarger er pigmentene basert på ufarlige pigmenter av høy grad av lysekthet, slik at bilder malt med fargene forblir uendret i minst 100 år under museumsbelysning.

I tillegg til den gule fargen, inneholder sevjen fra Garcinia treet ingredienser som er brukt i medisin mot revmatisme og tarmproblemer og også i slankeprodukter. Selvfølgelig kun i små doser, 4 gram ren sevje ville vært dødelig.

En fargerik historie
Bak mange av de vakre fargene ligger det en ekstraordinær historie, oppdagelsen av pigmentene, opprinnelsen til navnet, fargen før og nå, interessante fakta om farger som du bruker hver dag. Hver måned legger Royal Talens ut en ny fargerhistorie på deres Rembrandt-nettside. Vi oversetter de til norsk og legger de ut her på bloggen etterhvert. Vil du motta historiene direkte på e-post fra Royal Talens på engelsk kan du registrer deg her.

Les alle fargehistorien på bloggen vår.

Interessert i følge med på Rembrandt kunstnerfarge? Følg Rembrandt sin egen facebookside