At fargene på mange gamle malerier har endret seg gjennom årene, er et velkjent faktum. Denne misfargingen, noen ganger også komplett falming, kan ha ulike årsaker. Det kan være pigmenter som reagerer med stoffer i luften slik at de gjennomgår en kjemisk forandring og derfor blir mørkere eller lysere. En annen årsak til endring av farger er lyset. Om en farge vil endres eller blekes med tiden under påvirkning av lys, og spesielt ultrafiolett lys, avhenger av mengden av lys og stabiliteten til pigmentet. Denne egenskapen til pigmentet omtales som lysekthet.
Før og nå
Var kunstnerne før i tiden uvitende om den begrensede lysektheten til visse farger? Vel, noen visste og noen visste ikke. Sammenlignet med i dag var det ikke så mange pigmenter tilgjengelig. Og når et nytt pigment ble oppdaget, eksperimenterte kunstnerne med det og brukte det før egenskapene til pigmentet ble testet. Det ble også brukt farger som var kjent for å ha dårlig lysekthet. Dette enten fordi det ikke fantes et bedre alternativ, eller fordi kunstneren ikke brød seg om det.
Vi vet fra Vincent van Gogh sine brev til broren at han var klar over dette med visse farger: «Alle fargene som impresjonismen har brakt på moten vil endres, så desto større grunn til å bruke dem ekstra sterkt - de vil alle tones ned med tiden . Malerier visner som blomster.»
Den britiske kunstneren William Turner (1775 - 1851) brukte ulike nyanser av rødt, inkludert den opprinnelige karmin fremstilt fra insekter som har dårlig lysekthet. Han ble advart av sin fargeleverandør at karmin hadde en svært dårlig lysekthet, men Turner bad ham om å passe sine egne saker. Hvis en kunde kom tilbake til ham med et falmet maleri, ville ikke Turner godta det. Han sa en gang at hvis han måtte gjøre om et maleri av den grunn, ville han risikere å måtte male om alle malerier, og dermed innrømme at noe ikke var helt rett. På maleriet hans «Waves breaking against the wind» har den sterke karminrøde en gang gitt farge til solnedgangen over havet, men det røde er nå helt forsvunnet på bildet.
Test utført av Finn Moen, norsk kunstner
For noen år siden utførte jeg tester på fem av de røde Rembrandt oljefargene. Noen hadde lysekthet angitt med to stjerner( ++ ), og noen hadde tre stjerner( +++). Som du kan se fra bildet, malte jeg et felt med alle fem farger på et stykke lerret. Til venstre for hver farge noterte jeg fargenummer til fargen. Etterpå brettet jeg lerretet i to og festet det ute på veggen til malestudioet mitt. Slik ble den ene siden på det foldede lerretet utsatt for minst fem år i sollys og vær (ikke direkte regn), mens den andre siden av det brettede lerretet var beskyttet mot lys. Når jeg tok inn lerretet etter fem år, kunne jeg ikke se noen forskjell på de to halvdelene. Høyre side av lerretet ble utsatt for sollys, mens venstre side var brettet inn mot veggen.
Merk: Fargene som vises er Rembrandt oljefarger fra før 1997. Siden da er lysektheten forbedret ytterligere, og nå består fargeutvalget til Rembrandt kun av farger med + + +.
|
Finn
Moen om fargen vermillion: Vi har en veldig lang vintersesong hvor jeg
bor, og maleriene mine reflektere dette. På våren og høsten maler jeg
akvarell utendørs. Om vinteren maler jeg stort sett inne i atelieret
mitt, og svært ofte vinterlandskap med kalde eller kjølige farger. Da
er det med stor glede at jeg kan ta med noe varmere inn i bildet. Jeg
lykkes ofte best med vermillion, noen ganger skyggelegger jeg den med
orange eller en annen fargetone. Denne kontrasten mellom de kjølige
blåtoner og (ofte) vermillion gjør at bildet blir som jeg ønsket. |
Royal Talens angir lysekthet på følgende måte:
0 = dårlig lysekthet (garantert lysekte 0 - 10 år)
+ = moderat lysekthet (garantert lysekte 10 - 25 år)
+ + = god lysekthet (garantert lysekte 25 - 100 år)
+ + + =utmerket lysekthet (garantert lysekte i minst 100 år)
Gjelder museumsbeslysning. Lysektheten blir testet i overensstemmelse med ASTM standard D4303.