Hvit
Liv og død forent i
alle fargers mor
Hvit, farge eller ikke farge, renhetens farge, guddommelig og selve livet. Avhengig av hvor i
verden man befant seg, også dødens, sykdommens og ødeleggelsens farge. I
millioner av år over hele verden, har man funnet naturlig hvite pigmenter i
ulike former, og i mange århundrer har ulike syntetiske varianter blitt
utviklet. Noen er allerede brukt i tusenvis av år, andre har fått en
kort reise gjennom den noen ganger mørke historien til fargen hvit og forsvunnet
fra kunstnermalingen av ulike grunner.
Naturlig hvit
For ca. 145 til 66 millioner år siden, i den geologisk perioden kalt krittiden, var
store områder av jorda dekket av hav. Døde sjødyr sank til bunnen og ble
brutt ned til kun kalkholdige skjeletter og skall. Gjennom årenes løp dannet
disse tykke lag, noen ganger flere titalls meter tykke, som ble knust under
sedimenter av sand og leire avsatt av elver. Da havnivået senere sank og
jordskorpen ble presset oppover, nådde disse hvite lagene overflaten. De besto
hovedsakelig av kalsiumkarbonat, en form av kalsitt, bedre kjent som kritt, det
eldste hvite pigment på jorden. Den nederlandske navnet for kritt ”krijt” og det
franske ”crétacé” avslører opphavet til navnet, nemlig kalkklippene på Kreta. I tilleg
fra kritt (kalsitt) forekommer også andre hvite mineralpigmentene naturlig, for eksempel
kaolin, også kjent som Kinaleire eller rørleire og gips. Disse typene hvitfarge
er blitt brukt helt siden mennesket først begynte å male. Kritt har blitt funnet
i noen av de eldste hulemaleriene. Primitive stammer maler selv i dag kroppene sine, med maling inkludert kritthvit, i tro med eldgamle ritualer.
Fra naturlig hvit til syntetisk hvit
Naturlige mineralpigmenter har den ulempen at de blir mer og mer transparente dess mer
bindemiddel som brukes for å gjøre malingen malbar. Ettersom malingen blir
mer transparent, blir den også mindre hvit. Kombinert med olje mister den
praktisk talt all dekkevne og blir blass i fargen. Gjennom oppdagelsen av nye
hvite pigmenter, ble de mineralske hvite pigmentene stadig mindre brukt i hvit maling. De blir imidlertid fortsatt brukt som fyllstoff.
Det første syntetiske hvite pigmentet var blyhvit, som ble oppdaget så tidlig
som fire århundrer før vår tidsregning. Det er trolig det eldste pigmentet
som er produsert syntetisk. Ved å utsette metall for dampen av en syreholdig væske som
eddik, oppsto en kjemisk reaksjon, som førte til at blyet konverterte til
alkalisk blykarbonat og dekket blyet som et hvitt lag. Dette laget ble skrapt
av, man fikk et hvitt pulver, som man kunne produsere en fantastisk dekkende maling med, selv blandet med olje.
Gjæring i dyregjødsel
I det 17. århundre var nederlandsk blyhvit kjent for sin gode kvalitet. Flate
strimler av bly, mellom 10 og 15 cm brede ble rullet løst opp, de kunne ikke
berøre hverandre, og plassert i keramikkpotter over et lag øleddik. Pottene ble
deretter satt tett inntil hverandre i et gjæringsskur på et underlag av hestegjødsel
og halm. Pottene ble dekket med planker, som igjen ble dekket av et lag hestegjødsel
og halm, og et nytt lag av potter. Etter ca. åtte slike lag, ble det siste laget
igjen dekket med gjødsel og halm og skuret ble stengt. Gjæringsprosessen ble betydelig fremskyndet på grunn av temperaturen gjødslet genererte og akselererte prosessen å
konvertere blyet om til pigment. Etter 4 til 6 uker hadde der hvite pulveret skilt
seg fra det resterende blyet. Pulveret ble blandet med vann for å danne en masse,
pulverisert i en kvern, formet som små mursteinsblokker og fraktet til et
takknemlig publikum over hele Europa. Pigmentet ble brukt til mye forskjellig,
som for eksempel kunstnermaling, husmaling, murpuss og til glasering av keramikk, men
også til formål som man i dag har vanskelig å forestille seg.
Hvit som døden
Det å ha en solbrun hud er forholdsvis ny trend. I århundrer symboliserte en hvit
hud renhet og rikdom. Fattige som måtte jobbe ute, utviklet en solbrun hud.
Rikere folk jobbet enten innendørs eller ikke i det hele tatt. For å se så hvit
ut som mulig, brukte kvinner i århundrer en hvit sminke, som ofte var blybasert. Blyhvit
er svært giftig og kan resulterte i alvorlige irritasjoner som såre øyner, hudsykdom,
vorter og løse tenner. Det resulterte også ofte til en tidlig død, både for damene
som brukte sminken og for mennene som jevnlig kysset den ”vakre hvite " huden.
I Amerika varte denne trenden helt til slutten av det 19. århundre. Skjønnhet hadde
en høy pris.
Ufarlig hvit
Blyhvitt forble det mest populære hvite pigmentet helt til midten av forrige
århundre, da sinkhvit kom. Opprinnelig var sinkhvit, sinkoksid, for dyrt til at
det kunne være konkuransedyktig. Selv etter at produksjonen ble betydelig
billigere, kunne ikke sinkhvit utkonkurrere blyhvit. Sett bort fra at sinkhvit,
ifølge den kunnskapen vi har dag, ikke er farlig for helsen, har de to betraktelig
ulike egenskaper og fordeler. Sinkhvit er transparent og har en kjølig tone,
mens blyhvit er varm og heldekkende og var spesielt populær som husmaling på
grunn av dekkevnen. Som følge av disse ulike egenskapene ble imidlertidig begge
pigmentene benyttet av kunstmalere. Det var først ved oppdagelsen av den helt
ufarlige titanhvit, som også er svært dekkende og har en varm tone, at bruk av
den giftige blyhvite fargen ble avskaffet og ulovlig i det 20. århundre.
Visste du at ....
Hvitt lys består av alle regnbuens farger? Og at når vi ser fargen hvit, betyr
det at øynene våre mottar alle fargene fra lyset i like mengder? Dette gjør hvit til alle fargers mor.
En fargerik historie
